Slow

One more thing...but very slowly

Horror-Marthe

En gang iblant hender det at jeg kjeder meg her i Bergen. Hm, what to do? Hvorfor ikke prøve å skremme Marthe? (det er jo latterlig enkelt, egentlig, and oh so fun!) Vi har en ganske stor leilighet med massevis av gjemmeplasser, pluss at hvis alle lysene er skrudd av blir det bekmørkt. Oh yeah. Vanligvis holder jeg meg til den klassiske måten å skremme folk på, nemlig å gjemme meg i mørket og rope "BØØØØØØH" når hun går forbi. Men det kjekkeste er å  vise henne en skrekkfilm, og deretter imitere det som skremte henne mest. I det siste så har det vært demoner fra filmer som The Exorcist og The Exorcism of Emily Rose som har gjort susen. Å si "One two three four five six" med en hes og raspete stemme oppnår fantastiske resultater.

Nå lurer sikkert noen på hvorfor jeg vil gjøre dette mot snille, stakkars uskyldige Marthe. Sannheten er, enkelt og greit, hevn. Ja, jeg kan like godt innrømme det, skrekkfilmer kan faktisk skremme en tøffing som meg selv. Dessverre. Enda verre er skumle spill.

Jeg vil derfor spole tida tilbake ca 8 måneder. Jeg nøyt på den tida en svært innbringende og lukrativ jobb på Hydro, nærmere bestemt Massefabrikken. Dette er en temmelig stor fabrikk som holdes i gang av to personer på hver skift. Viser til bildet nedenfor.

På denne tida holder jeg også på å spille gjennom spillet F.E.A.R. Et spill som, etter min mening, faktisk er veldig skummelt og dreier seg om en psykotisk spøkelsesjente som kan dukke opp hvor som helst, når som helst. Jeg opplever en spesielt skremmende episode, og forteller naturligvis dette til min bedre halvdel mens jeg er på vei til Massefabrikken for å jobbe meg gjennom et 12 timers nattskift. Marthe, for sin del, skal tilbringe kvelden, og litt av natten, med å jobbe for Haugesunds Avis under Rockfest.

Når jeg endelig ankommer fabrikken viser det seg at det er stopp. Det betyr altså at det ikke foregår produksjon, noe som igjen fører til enda mindre jobbing enn vanlig. Fornøyd stiger jeg inn på kontrollrommet for å avløse det andre skiftet. Da får jeg den kjekke beskjeden om at jeg skal tilbringe dette skiftet alene. 12 timer. Nattskift. Alene.

Det går faktisk overraskende bra inntil Marthe ringer meg i 2-tida på svarte natta. Hun begynner naturligvis å snakke om hun jenta fra F.E.A.R. 

"Du vett at hu jentå e der med deg, sant?"

"Pass deg for hu skumle jentå, då."

"ESPEN, SE BAK DEG!!"

Jeg bevegde meg rundt i fabrikken med skjelvende steg, og skvatt av hver eneste lyd jeg hørte. Dessuten så jeg spøkelsesjenter for meg i hver eneste mørke krok. Og prikken over i-en? Neste natt jobbet jeg alene i 12 timer. Igjen.

Aaaaaaarrrghhh.

Derfor bruker jeg hver sjanse til å skremme Marthe. Hevnen er søt.

Update!!

En stund siden jeg har blogget sist, nå (Apologies, Karina). Det skjer egentlig aldri noe som er verdt å blogge om. Anyway, nå har jeg tilbrakt ca en uke på engelskstudiet ved Universitetas Bergensus, og jeg er faktisk temmelig fornøyd. Fonetikken og grammatikken er latterlig enkel i forhold til det jeg hadde i exfac, så det burde ikke bli altfor krevende. Vi har også en erkebritisk professor fra England som foreleser, og han er utrolig kul. Han har en god porsjon britisk humor, og ofte er det som å høre på en Monty Python-lignende forestilling. Hurra!

Ellers vil jeg bare dele en liten film med dere. En legoanimasjon jeg begynte på for et år siden, men aldri kom lengre enn 50 sekund. Enjoy!

Del 4

Dette er slutten på tegneserien "Hevnen Er Søt". De første delene finner du dersom du scroller videre nedover!

Del 3

Hevnen er søt

Her presenterer jeg min fabelaktige tegneserie "Hevnen Er Søt". Bildene er mer eller mindre tilfeldige, og er både nye og gamle. Enjoy!

Issue 2

Marthe's Guilty Pleasure

Det er ingen hemmelighet at jeg er svært glad i spill (en PlayStation 3 er på vei til meg i posten, forresten), og det er heller ingen hemmelighet at dette gjør Marthe ganske så oppgitt til tider. Som bevis henviser jeg til hennes blogginnlegg fra august i år.

Selv påstår hun at hun ikke liker å spille noe særlig. De eneste spillene som blir godkjent (under tvil) er 2D-spill fra PlayStation 1 tidsalderen. Og Lego Indiana Jones.

Men er egentlig dette sannheten? Senest i dag skulle Marthe jobbe med bildene sine, men brukte halvparten av tida på å kikke over skuldera mi på at jeg spilte Assassin's Creed. Plutselig hører jeg et gisp bakfra, og Marthe utbryter med et ivrig tonefall: "ÅÅÅÅH!! Kan eg o få hoppa? Please? Eller kan eg få ri hest?" 

Nå tenker dere kanskje, trofaste lesere, at dette slett ikke er tilstrekkelig bevis på at Marthe egentlig nyter å spille. Kanskje dette var et engangstilfelle?

Nope.

Jeg bevitnet noe som var fullstendig ulikt henne oppførselsmessig. Hun hadde rappa PSPen min (ja, jeg er fullt klar over at den er rosa), og satt med et glis om munnen. Hun hadde nemlig oppdaga et spill kalt Loco Roco.

Så nå er vi blitt en stor, lykkelig gaming-family. It was only a matter of time.

Jeg har forresten skaffa meg en konsoll for en tid tilbake, kanskje en av tidenes beste, nemlig Segas udødelige DreamCast.